Hver morgen, når jeg går av t-banen lurer jeg på hva jeg vil møte, når jeg kommer til trappene på IMK. Mine verste fiender. Og jeg overdriver ikke når jeg sier at det er det de er.
Den første trappen, som leder fra parkeringshuset og opp til inngangene er min første hindring. Jeg slipper aldri unna den står der hver bidige morgen, men nye taktikker på lur. Taktikker for å få meg ned. Knuse meg.
Gjørme, et tynt (nesten usynlig) islag eller vann på trinnene som får dem til å være glatte, skumle og nesten umulig å gå på uten å måtte klamre seg fast i rekkverket som en annen tulling. Ikke nok med dette. Mange ganger har trappen alliert seg med andre, enten det er høye lyder som får deg til å skvette himmelhøyt og nesten falle en stille høstmorgen, eller om det er andre hindringer i trappen. Dette skjer spesielt ofte om jeg hører på musikk på vei opp. Da er det gjerne en annen person som går nedover trappen akkurat da, som jeg selvsagt må gå rett inn i, ettersom jeg konsentrerer meg om å ikke falle ned, pluss har ørene opptatt. Det kan umulig være tilfeldig. Hver gang.
Som om ikke disse slu triksene er nok, er den første trappa, den som fører deg fra parkeringen opp til inngangen, alliert med alle de andre trappene på IMK.
Trappen fra kantinen er bratt. Senest i dag holdt jeg på å ramle ned den. En løsnet skolisse akkurat på toppen av nettopp denne trappen. Typisk. Men tilfeldig? Neppe.
Opptil flere ganger har jeg som sagt falt ned denne trappen, ikke bare til den sure kantinedamens-, men til hele IMK's befolknings latter og lite overbevisende medynk.
Om jeg for få gangers skyld skulle komme meg helskinnet og med motet i behold fra mine nevnte fiender, stopper det ikke der. Vindeltrappen må vi ikke glemme, kanskje den frekkeste av dem alle. Et vakkert utseende, å ja, svinger seg praktfullt oppover i en spiral. Men slu er den, såvisst er den slu. Skulle til å si at den var slu som en rev, men tok meg i det, det er jo tross alt ikke så mange linker mellom revens sluhet og vindeltrappens.
Den lar meg verken titte opp eller ned. Prøver jeg å kikke opp blir jeg svimmel, titter jeg ned vrir magen seg og jeg blir kvalm. Ikke annet valg enn å titte på mine egne føtter, mens jeg holder meg helt ute i kanten der trinnet er tykkest, gjøre meg liten og usynlig og håpe at jeg ikke støter på noen, slik at jeg blir nødt til å slippe gelenderet og ta et skritt ut i faresonen.
Slik er min hverdag, med mine fiender som jeg ikke blir kvitt. Mon tro om jeg har gjort dem noe som får dem til å hate meg så inderlig. Eller kanskje er det jeg som hater dem?
