Hadde en hyggelig 1. Søndag i Advent. Tur med min far og Julegateåpning i Drøbak med min gode venn, Mia. <3
Viser innlegg med etiketten November 09. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten November 09. Vis alle innlegg
mandag 30. november 2009
oi!
Oi, jeg er veldig sent ute med Bildelekenbidraget mitt. Har hatt det med å være litt sen i det siste. Men her er det i alle fall.
Hadde en hyggelig 1. Søndag i Advent. Tur med min far og Julegateåpning i Drøbak med min gode venn, Mia. <3
Hadde en hyggelig 1. Søndag i Advent. Tur med min far og Julegateåpning i Drøbak med min gode venn, Mia. <3
søndag 29. november 2009
Noen dager
Enkelte dager er det deilig å kunne skru volumet på i-poden så høyt opp at det overdøver alle tanker.
onsdag 25. november 2009
Jeg hater...
... trappene på IMK
Hver morgen, når jeg går av t-banen lurer jeg på hva jeg vil møte, når jeg kommer til trappene på IMK. Mine verste fiender. Og jeg overdriver ikke når jeg sier at det er det de er.
Den første trappen, som leder fra parkeringshuset og opp til inngangene er min første hindring. Jeg slipper aldri unna den står der hver bidige morgen, men nye taktikker på lur. Taktikker for å få meg ned. Knuse meg.
Gjørme, et tynt (nesten usynlig) islag eller vann på trinnene som får dem til å være glatte, skumle og nesten umulig å gå på uten å måtte klamre seg fast i rekkverket som en annen tulling. Ikke nok med dette. Mange ganger har trappen alliert seg med andre, enten det er høye lyder som får deg til å skvette himmelhøyt og nesten falle en stille høstmorgen, eller om det er andre hindringer i trappen. Dette skjer spesielt ofte om jeg hører på musikk på vei opp. Da er det gjerne en annen person som går nedover trappen akkurat da, som jeg selvsagt må gå rett inn i, ettersom jeg konsentrerer meg om å ikke falle ned, pluss har ørene opptatt. Det kan umulig være tilfeldig. Hver gang.
Som om ikke disse slu triksene er nok, er den første trappa, den som fører deg fra parkeringen opp til inngangen, alliert med alle de andre trappene på IMK.
Trappen fra kantinen er bratt. Senest i dag holdt jeg på å ramle ned den. En løsnet skolisse akkurat på toppen av nettopp denne trappen. Typisk. Men tilfeldig? Neppe.
Opptil flere ganger har jeg som sagt falt ned denne trappen, ikke bare til den sure kantinedamens-, men til hele IMK's befolknings latter og lite overbevisende medynk.
Om jeg for få gangers skyld skulle komme meg helskinnet og med motet i behold fra mine nevnte fiender, stopper det ikke der. Vindeltrappen må vi ikke glemme, kanskje den frekkeste av dem alle. Et vakkert utseende, å ja, svinger seg praktfullt oppover i en spiral. Men slu er den, såvisst er den slu. Skulle til å si at den var slu som en rev, men tok meg i det, det er jo tross alt ikke så mange linker mellom revens sluhet og vindeltrappens.
Den lar meg verken titte opp eller ned. Prøver jeg å kikke opp blir jeg svimmel, titter jeg ned vrir magen seg og jeg blir kvalm. Ikke annet valg enn å titte på mine egne føtter, mens jeg holder meg helt ute i kanten der trinnet er tykkest, gjøre meg liten og usynlig og håpe at jeg ikke støter på noen, slik at jeg blir nødt til å slippe gelenderet og ta et skritt ut i faresonen.
Slik er min hverdag, med mine fiender som jeg ikke blir kvitt. Mon tro om jeg har gjort dem noe som får dem til å hate meg så inderlig. Eller kanskje er det jeg som hater dem?
Hver morgen, når jeg går av t-banen lurer jeg på hva jeg vil møte, når jeg kommer til trappene på IMK. Mine verste fiender. Og jeg overdriver ikke når jeg sier at det er det de er.
Den første trappen, som leder fra parkeringshuset og opp til inngangene er min første hindring. Jeg slipper aldri unna den står der hver bidige morgen, men nye taktikker på lur. Taktikker for å få meg ned. Knuse meg.
Gjørme, et tynt (nesten usynlig) islag eller vann på trinnene som får dem til å være glatte, skumle og nesten umulig å gå på uten å måtte klamre seg fast i rekkverket som en annen tulling. Ikke nok med dette. Mange ganger har trappen alliert seg med andre, enten det er høye lyder som får deg til å skvette himmelhøyt og nesten falle en stille høstmorgen, eller om det er andre hindringer i trappen. Dette skjer spesielt ofte om jeg hører på musikk på vei opp. Da er det gjerne en annen person som går nedover trappen akkurat da, som jeg selvsagt må gå rett inn i, ettersom jeg konsentrerer meg om å ikke falle ned, pluss har ørene opptatt. Det kan umulig være tilfeldig. Hver gang.
Som om ikke disse slu triksene er nok, er den første trappa, den som fører deg fra parkeringen opp til inngangen, alliert med alle de andre trappene på IMK.
Trappen fra kantinen er bratt. Senest i dag holdt jeg på å ramle ned den. En løsnet skolisse akkurat på toppen av nettopp denne trappen. Typisk. Men tilfeldig? Neppe.
Opptil flere ganger har jeg som sagt falt ned denne trappen, ikke bare til den sure kantinedamens-, men til hele IMK's befolknings latter og lite overbevisende medynk.
Om jeg for få gangers skyld skulle komme meg helskinnet og med motet i behold fra mine nevnte fiender, stopper det ikke der. Vindeltrappen må vi ikke glemme, kanskje den frekkeste av dem alle. Et vakkert utseende, å ja, svinger seg praktfullt oppover i en spiral. Men slu er den, såvisst er den slu. Skulle til å si at den var slu som en rev, men tok meg i det, det er jo tross alt ikke så mange linker mellom revens sluhet og vindeltrappens.
Den lar meg verken titte opp eller ned. Prøver jeg å kikke opp blir jeg svimmel, titter jeg ned vrir magen seg og jeg blir kvalm. Ikke annet valg enn å titte på mine egne føtter, mens jeg holder meg helt ute i kanten der trinnet er tykkest, gjøre meg liten og usynlig og håpe at jeg ikke støter på noen, slik at jeg blir nødt til å slippe gelenderet og ta et skritt ut i faresonen.
Slik er min hverdag, med mine fiender som jeg ikke blir kvitt. Mon tro om jeg har gjort dem noe som får dem til å hate meg så inderlig. Eller kanskje er det jeg som hater dem?
mandag 23. november 2009
14 again
Alle husker vel hvordan det var å være 14 år? I det ene øyeblikket er verden perfekt og livet smiler til deg, i det neste er det å leve det verst tenkelige. Alle småting er enten VELDIG bra eller VELDIG dårlig. Andre må alltid vokte seg så de ikke sier noe galt, det kan føre til veldig sinne eller veldig tristhet. Alt ettersom. Humøret svinger fra topp til bunn hurtigere enn en berg-og-dal-bane. Alt er galt, ingenting er riktig, untatt det du sier og mener selv, såklart. I en alder av 14 vet man nemmelig alt mye bedre enn alle andre, uansett om de har levd 40 år lenger. Slik er det.
Bestissene kan man ikke leve for uten, og selvsagt er familien det teiteste som er, herregud, man henger ikke med morra si lixom. Det skal skje noe hver dag, selv om det bare er på MSN, lekser er for nerder. Nerder er kjempeteite, men selv er en perfekt. Kvisete og oversminka, men perfekt. Eller det minst perfekte du finner, i neste øyeblikk.
En undelig tid, der armer og ben ikke gjør som man vil, der man føler seg liten og stor på samme tid og hvor enten ingeting eller alt stemmer. En alder med mye gråt, mye sang og mye latter. Alt på en gang. En slitsom tid.
Hvem hadde trodd at jeg skulle bli 14 igjen?
søndag 22. november 2009
lørdag 21. november 2009
What a lovely day for a picnik
Sol, klar himmel, vintersport på tv og lite som skjer. Dette er en slik Lørdag man nesten skulle ønske at man hadde en helgejobb. Eller at man hadde venner uten helgejobb, slik at man kunne dratt på picnik, eller hva som helst annet.
Egentlig har man vel mye å gjøre, har man ikke alltid det? Men en Lørdag formiddag er det ikke akkurat pensumlesing og rydding som står høyest på ønskelista.. Dette er rett og slett en veldig rolig Lørdag formiddag. Verden går sagte rundt og Drøbak er verdens mest stille og idylliske sted.
Unikt Lørdagsgodt gjør meg lykkelig
Man har forøvrig ingen fastsatte planer for kvelden heller. Man får håpe noe skjer. Hvis ikke, er det alltid godt med en rolig helg for å ruste opp til den kommende uken. Man skal jo klippe, redigere og lydlegge film. Blir spennende. Så kommer eksamenslesingen. Blir mindre spennende.
Premierefest for filmene vi har laget på IMK skal foregå den 4. Desember på MS Innvik, en teaterbåt. Jeg tør påstå at jeg gleder meg! Litt til å se alles filmer, men mest til å pynte meg litt, og å ha det gøy med mine medstudenter. :)
Hva gjør dere denne Lørdagen? Og er det noe dere gleder dere til?
Egentlig har man vel mye å gjøre, har man ikke alltid det? Men en Lørdag formiddag er det ikke akkurat pensumlesing og rydding som står høyest på ønskelista.. Dette er rett og slett en veldig rolig Lørdag formiddag. Verden går sagte rundt og Drøbak er verdens mest stille og idylliske sted.
Unikt Lørdagsgodt gjør meg lykkeligPremierefest for filmene vi har laget på IMK skal foregå den 4. Desember på MS Innvik, en teaterbåt. Jeg tør påstå at jeg gleder meg! Litt til å se alles filmer, men mest til å pynte meg litt, og å ha det gøy med mine medstudenter. :)
Hva gjør dere denne Lørdagen? Og er det noe dere gleder dere til?
fredag 20. november 2009
mandag 16. november 2009
Salatbollen
Foto: Hanna SommerstadEn dag i Oslos gater og du har sett det meste. Alle mulige farger, former og størrelser er representert. Hele verden er representert. Slik er dagens storbyer blitt, en salatbolle med mange ulike grønnsaker og ingredienser blandet. På godt og vondt.
Enkelte grønnsaker passer ikke like godt sammen med andre grønnsaker, og noen grønnsaker har problemer med å bli en del av selve salaten, og noen legger seg helst på toppen eller bunnen av bollen. I Oslos salat er det en god del ingredienser som er havnet på bunnen og til og med utenfor bollen. De er glemt av de fleste og har det vanskelig.
Dette er et problem. Men ikke et problem som blir tatt på alvor. Det blir lagt til side for ”viktigere” saker. Men hva er egentlig viktigere enn at alle ingrediensene er på plass i en salat? De som har falt utenfor eller havnet på bunn er også en del av helheten og bør få hjelp med å komme seg opp og frem i bollen igjen. Uten dem er det noe som skjærer seg, og salaten er ikke like god som den kunne ha vært.
I Oslo som i salatbollen finner du alt mulig, noen har et spesielt ytre, mens andre har et overraskende indre. Det som er spennende er at det aldri er et menneske eller en bit som er lik som en annen. Dette gjør at ingen dag i Oslo er lik den forrige, i alle fall ikke om du tar en tur utenfor døren. Der venter alltid nye fjes, nye opplevelser. Akkurat som du vil erfare at alle salater har noe nytt og spennende ved seg.
En salat kan også være ganske vakker. Alle fargene, formene, størrelsene og variantene i en fantastisk mix. Slik er det i Oslo også, alle mulige farger, stiler, størrelser og former samlet i en og samme by.
Det som er bra er at det alltid finnes noen som liker de litt uvanlige og spesielle grønnsakene. De er alle en viktig del av salaten.
søndag 15. november 2009
mandag 9. november 2009
Sleeping beauty
I dag leste jeg i avisen at man skal sove kjølig, i dette la de at tempeaturen i soverommet skulle være mellom 15 og 19 grader. Lavere temperatur enn dette kunne føre til depresjoner, sto det.
Selv har jeg i alle år sovet med vinduet på vidt gap, det har ved visse tilfeller vært minusgrader i rommet jeg har sovet i. Dette er noe mine venner kan bekrefte, ettersom jeg hadde vinduene på samme vide gap om dagen. Selv midtvinters. Jeg liker meg godt med litt kulde rundt meg, spesielt når jeg skal sove. Det er bare sånn med meg.
Jeg vil ikke påstå at jeg lider av noen form for depresjon av den grunn. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg tror det er lite sannsynlig at en depresjon kan komme av for lav sovetemperatur alene! Det må ligge mere under det. Hvis ikke var det vel bare å be deprimerte mennesker om å lukke vinduet om natten, så ville de være kurert? Enig?
Jeg sover ikke dårlig med lav temperatur i rommet, snarere tvert imot. Jeg slipper å våkne slapp og med hodepine, slik jeg opplever om jeg sover med vinduene helt igjen. Derfor mener jeg at det ikke er hold i denne påstanden, om ikk jeg er et eneste tilfelle som ikke har det som resten. Men det er sikkert forsket på, så ikke ta mitt ord for god fisk, jeg bare fremmer mitt syn på dette.
Hva er din opplevelse av å sove i kaldt rom, har det ødelagt døgnrytmen og humøret ditt noen gang?
Jeg liker meg best i kjølige, gjerne snølige, omgivelser. Hva med deg?
Selv har jeg i alle år sovet med vinduet på vidt gap, det har ved visse tilfeller vært minusgrader i rommet jeg har sovet i. Dette er noe mine venner kan bekrefte, ettersom jeg hadde vinduene på samme vide gap om dagen. Selv midtvinters. Jeg liker meg godt med litt kulde rundt meg, spesielt når jeg skal sove. Det er bare sånn med meg.
Jeg vil ikke påstå at jeg lider av noen form for depresjon av den grunn. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg tror det er lite sannsynlig at en depresjon kan komme av for lav sovetemperatur alene! Det må ligge mere under det. Hvis ikke var det vel bare å be deprimerte mennesker om å lukke vinduet om natten, så ville de være kurert? Enig?
Jeg sover ikke dårlig med lav temperatur i rommet, snarere tvert imot. Jeg slipper å våkne slapp og med hodepine, slik jeg opplever om jeg sover med vinduene helt igjen. Derfor mener jeg at det ikke er hold i denne påstanden, om ikk jeg er et eneste tilfelle som ikke har det som resten. Men det er sikkert forsket på, så ikke ta mitt ord for god fisk, jeg bare fremmer mitt syn på dette.
Hva er din opplevelse av å sove i kaldt rom, har det ødelagt døgnrytmen og humøret ditt noen gang?
Jeg liker meg best i kjølige, gjerne snølige, omgivelser. Hva med deg?søndag 8. november 2009
fredag 6. november 2009
This is why I'm busy
Det jeg er fullt opptatt med om dagen er å produsere en nettavis med denne gjengen
Vi jobber på spreng med å lage saker, ta bilder og få layout på plass, men vi har også litt tid til skravle/kaffe/quiz-pauser og i dag tok vi turen til Oslo Mekk etter dagens arbeidøkt var over. Det var veldig koselig. Snart kan dere lese en anmeldelse av stedet på vår nettavis ;)
Vi jobber på spreng med å lage saker, ta bilder og få layout på plass, men vi har også litt tid til skravle/kaffe/quiz-pauser og i dag tok vi turen til Oslo Mekk etter dagens arbeidøkt var over. Det var veldig koselig. Snart kan dere lese en anmeldelse av stedet på vår nettavis ;)
Hva har dere gjort i dag?
onsdag 4. november 2009
Under min paraply
Her om dagen så jeg en stor, mørk mann som gikk i Oslos gater. Det var en regnfull dag, og denne mannen hadde en helt spesiell paraply. Den var fargerik, (kanskje ikke så spesielt for paraplyer akkurat det), liten (joda, små paraplyer ser man jo stadig) og festet til capsen han hadde på hodet (amazing spør du meg!). Noe i nærheten av dette:
Hva synes du? Ønsker du deg en slik til jul?
tirsdag 3. november 2009
En drøm
I natt hadde jeg en drøm. Den må ha vært god, ettersom jeg våknet opp lykkelig, men samtidig var det litt rart, siden jeg ikke kunne huske hva jeg hadde drømt. Rart det der, hjernen er visstnok i full aktivitet når vi er i drømmeverden som når vi er våkne, men likevel kunne jeg ikke huske drømmen. Jeg pleier da å huske hva jeg har gjort i våken tilstand!
Jeg satser likevel på at den var god! Jeg liker jo å drømme gode drømmer. Den neste drømmen jeg drømmer skal jeg huske!
PS: I'm dreaming of a white Christmas!
Jeg satser likevel på at den var god! Jeg liker jo å drømme gode drømmer. Den neste drømmen jeg drømmer skal jeg huske!
Drømmer du ofte?
PS: I'm dreaming of a white Christmas!
søndag 1. november 2009
Halloween
Henrik hater Halloween.
På sett og vis er jeg enig med Henrik.
For det første er jo ikke Halloween noen tradisjon ned røtter i Norge, den har rett og slett blitt en del av kulturimerialismen. En av de tusener på tusener av tradisjoner og impulser som er kommet fra USA. Ikke at jeg synes dette i seg selv er negativt, men som VG skriver misforstår norske barn hva denne dagen egentlig handler om. Det er godteri og hevnaksjoner som står i sentrum. Fortjener man egentlig å få godteri bare ved å ha kledd seg ut og ringe på en dør? Godteri er vel ikke mangelvare i de fleste norske barns hverdag heller.
At alle kostymer skal være skumle og blodige kan jeg heller ikke fatte, det er vel ikke noen del av tradisjonen som sier at man må være skummel? Det er forøvrig ikke det verste. Jenter i en viss alder ser ut til å totalt ha misforstått dette med klesdrakten denne kvelden. Det er nesten et mareritt å logge på facebook i dag, der så å si nakenbilder slår mot deg på alle kanter. Det er som mine venninner påpekte, de tror Halloween er en form for pimp n hoe -party, bare uten pimps. Det er de korteste skjørtene (eller truser for den saks skyld), høye sko og tynne topper. Og dette på Oktobers siste dag (I Norge vil dette si KALDT) . Det er virkelig noe jeg ikke fatter..
Kravet om godteriinnkjøp og kostymeinnkjøp tar kanskje litt av, når man ser orange og svart i alle butikkvinduer fra midten av September.
For å runde av med noe litt koseligere vil jeg si at Halloween er en super kveld for å kunne kle seg ut (anstendig), ha en morsom fest eller bare tenne lys og se en skrekkfilm med sine venner, slik jeg gjorde. Håper dere hadde en fin kveld i går.
På sett og vis er jeg enig med Henrik.
For det første er jo ikke Halloween noen tradisjon ned røtter i Norge, den har rett og slett blitt en del av kulturimerialismen. En av de tusener på tusener av tradisjoner og impulser som er kommet fra USA. Ikke at jeg synes dette i seg selv er negativt, men som VG skriver misforstår norske barn hva denne dagen egentlig handler om. Det er godteri og hevnaksjoner som står i sentrum. Fortjener man egentlig å få godteri bare ved å ha kledd seg ut og ringe på en dør? Godteri er vel ikke mangelvare i de fleste norske barns hverdag heller.
At alle kostymer skal være skumle og blodige kan jeg heller ikke fatte, det er vel ikke noen del av tradisjonen som sier at man må være skummel? Det er forøvrig ikke det verste. Jenter i en viss alder ser ut til å totalt ha misforstått dette med klesdrakten denne kvelden. Det er nesten et mareritt å logge på facebook i dag, der så å si nakenbilder slår mot deg på alle kanter. Det er som mine venninner påpekte, de tror Halloween er en form for pimp n hoe -party, bare uten pimps. Det er de korteste skjørtene (eller truser for den saks skyld), høye sko og tynne topper. Og dette på Oktobers siste dag (I Norge vil dette si KALDT) . Det er virkelig noe jeg ikke fatter..
Kravet om godteriinnkjøp og kostymeinnkjøp tar kanskje litt av, når man ser orange og svart i alle butikkvinduer fra midten av September.
For å runde av med noe litt koseligere vil jeg si at Halloween er en super kveld for å kunne kle seg ut (anstendig), ha en morsom fest eller bare tenne lys og se en skrekkfilm med sine venner, slik jeg gjorde. Håper dere hadde en fin kveld i går.
Is this what Halloween is all about?
Den største glede en kan ha, er å gjøre andre gla'
Tema i bildeleken denne uken var GLEDE, her er mine bidrag. Jeg tolket det som at glede er å kunne glede andre.
Det ble ikke heelt som jeg hadde ønsket, ettersom jeg ikke hadde redigeringsmulighetene jeg vanligvis har. Flere bidrag finner du her. Neste ukes tema er mitt forslag; Farge! Gleder meg til å se tolkninger av det!
Ris og ros, takk :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)